“Har ikke noe med dette innlegget å høre men jeg likte bloggen din veldig godt før, men føler du har blitt veldig påvirket av lønna di og har begynt å få så stort behov for å vise frem penger og dyre ting du kjøper…. tenk på hvor mange barn som leser bloggen din.. ville du at barnet ditt skulle vokst opp i et samfunn hvor «life goals» handlet om å kjøpe et stort dyrt hus og ein en Lambo?“
I går fikk jeg denne kommentaren som jeg fort fant ut at jeg skulle svare på i et innlegg. Det er ingen hemmelighet at jeg har vokst opp med lite penger, det har jeg vært åpen om gjentatte ganger. Jeg delte tross alt soverom med mamma til jeg var ungdom da hun som alenemor ikke hadde råd til noe annet. Jeg vet hvordan det er å ha lite penger, og det er akkurat det som fikk meg til å endre tankegang. Selv om jeg hadde verdens beste oppvekst, så vil jeg aldri kjenne på den følelsen av å ikke ha råd igjen. Aldri.
Jeg bestemte meg derfor i ganske ung alder at jeg skulle velge andre veier. Jeg skulle gå veier som ga meg en lønn slik at jeg kunne leve akkurat som jeg selv ønsker. Det som irriterer meg veldig med Norge er at det blir sett ned på å tjene gode penger, rett og slett for at man ikke har lov til å gjøre noe annerledes i et land der janteloven lever i sitt beste velgående. Her blir man nemlig kritisert for å få til noe, for skam deg om du er stolt over hva du har fått til.
Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg er forbanna stolt over meg selv. Jeg har gått fra å være et barn som har slitt med både det ene og andre, mistet pappaen min, overlevd terroren på Utøya og hatt lite penger til å være her jeg er i dag. Jeg tror ingen kan forstå alt jeg har vært gjennom, hvor mange dager jeg har hatt lyst til å gi opp og hvor mange tårer jeg har grått. Livet har mildt sagt vært helt jævlig til tider, MEN JEG KLARTE Å KOMME MEG GJENNOM DET. Selvfølgelig er jeg stolt over hva jeg har oppnådd hittil i livet. Jeg er bare 23 år gammel og har fått meg en jobb som jeg vet kommer til å gi meg de sykeste mulighetene fremover.
Det er ikke behovet for å vise frem dyre ting som ligger bak, men stoltheten av at jeg faktisk har råd til å kunne kjøpe meg slike ting. Jeg er så utrolig lei av at det skal bli sett ned på å tjene gode penger, kan det heller ikke være en motivasjon og inspirasjon? Jeg er fortsatt den samme jenta som jeg alltid har vært. Jeg har de samme verdiene og holdningene, eneste forskjellen er at jeg tjener mer penger. En ting jeg kan garantere dere her og nå er at jeg aldri kommer til å skjule hva jeg oppnår i frykt for å tråkke på noens tær. Jeg kan også love dere at den dagen jeg har fått drømmehuset og Lamborghinien min så kommer jeg til å vise det frem med stolthet. Det er faktisk ikke hvem som helst som kan gå å kjøpe seg akkurat det huset og bilen de ønsker, så den dagen jeg får til det skal jeg selvfølgelig være KJEMPESTOLT.
Når det kommer til barnet mitt så tenker jeg at den må gå sine egne veier og sette sine egne mål. Om barnet mitt har som lifegoal å kjøpe drømmehuset og eie en Lamborghini skal jeg selvfølgelig støtte han/henne å gjøre alt jeg kan for å hjelpe barnet mitt å oppnå drømmene sine. Finner barnet mitt ut at han/hun ønsker å studere til å bli sykepleier eller lærer, så vil jeg også gjøre alt jeg kan for å hjelpe han eller henne. Jeg skal også lære barnet mitt fra tidlig alder at hun må følge sine egne veier og ikke alle anders. Jeg skal lære henne at det er OK å skille seg ut og følge drømmene sine. Jeg skal også fortelle at uansett valg, så vil jeg alltid være der om hun har lifegoal å eie en Lamborghini eller flytte på landet. Jeg skal også lære barnet mitt å forstå at vi mennesker er forskjellige, og at det er viktig å respektere at andre kanskje ikke ønsker det samme som henne 😉