Sett bort i fra mitt første forhold, så har jeg alltid skjønt lenge før det faktisk blir slutt, at vi ikke kommer til å vare. Jeg har kun opplevd en gang at det kom som en overraskelse, for da ble jeg dumpet og fikk beskjed om at han hadde møtt en annen på en og samme tid. Selv om vi ikke var på vårt beste, så kom det likevel som et lyn fra klar himmel. Sett bort i fra den ene gangen, så har jeg alltid visst en stund før at det kommer til å bli slutt. Jeg har kjent det på hele meg. Hvordan tiltrekningen sakte men sikkert forsvinner, hvordan man ikke er forelsket mer, hvordan personen til tider irriterer deg mer enn den gjør deg glad, sommerfuglene som har sluttet helt å komme, hvordan du ikke savner vedkommende mer når dere er borte fra hverandre og hvordan du nesten glemmer at han eksisterer for også tekste en halvhjertet nattamelding på slutten av kvelden bare å vise at han ikke er glemt, når han egentlig var det for noen sekunder siden.
Jeg tror nok mange kan kjenne seg igjen i det å enten være i et forhold man ikke er lykkelig i for at man er redd for livet uten vedkommende, og alle endringene som skjer. Jeg tror også mange kan kjenne seg igjen i akkurat det at man visste det lenge før det faktisk skjedde. Da jeg selv begynte å kjenne på disse følelsene så dyttet jeg dem vekk, for alle forhold har selvfølgelig sine ups and downs. Jeg var sikker på at det bare var en periode, og at det snart ville gi seg. Perioden ble evigvarende, og for hver dag der jeg fortsatte å holde fast så gjorde jeg det verre for meg selv. Jeg ble mer og mer ulykkelig, men det er utrolig vanskelig å gi slipp på noen du elsker, bare ikke på den måten. Det er jo som å gi slipp på en god venn, og det er vel ikke rart at den følelsen er skremmende. Du gir ikke bare slipp på en person du er veldig glad i, men også et helt liv. Kanskje man har leilighet sammen, bil, hytte, barn og felles venner. Det er mye man skal gå gjennom, og at man er mye frem og tilbake før man tar en så stor avgjørelse er kanskje ikke så rart.
Jeg har selv vært livredd, men jeg har fått erfare hver gang at det var for det beste, ikke bare for meg, men for han også. Jeg tror at om man noen ganger drar det ut alt for lenge, så kommer man kanskje til et punkt der man ikke spiller hverandre god mer. Det jeg også har fått erfare at alle de tingene som jeg en gang så på skremmende og vanskelig, ikke var så skremmende likevel. Jeg var livredd for hva vennene mine ville si, hvordan det var å flytte fra hverandre, hva folk jeg ikke kjenner en gang ville mene og om jeg noen gang kom til å angre. Jeg har hver gang sett for meg det verste, til tross for at jeg har fått flere beviser på at det ikke er så skummelt som man selv tror. Selvfølgelig er det krevende å gå gjennom så mange forandringer, men om man gjør det for egen lykke så vil det alltid være verdt det.. ❤️
Jeg vil forresten høre deres meninger rundt dette temaet, og om dere kjenner dere igjen i noe av det jeg skriver?
