Visste dere at jeg synes det er skikkelig ubehagelig å få øyekontakt med andre mennesker? Jeg klarer aldri å se for lenge på noen uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg ser også alltid ned om jeg klarer å få øyekontakt med fremmende, og har mange ganger tenkt på hvilket signal jeg gir til andre. Jeg må virke som en skikkelig… bitch? men sannheten er bare at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og blir veldig usikker i slike situasjoner. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er sånn, for jeg er jo skikkelig utadvendt?!

Visste dere at jeg har hatt to hester, en hund, to hamster og en kanin før Celine? Jeg har alltid vært et menneske som har elsket å være rundt dyr, og er oppvokst med det. Jeg er en sånn person som aldri kunne se for meg å bo i et hjem uten en hund, og hadde aldri kunne datet eller vært sammen med noen som ikke likte dyr.

Visste dere at jeg er latterlig god på å snakke trøndersk? Etter at jeg har bodd i Trondheim i så mange år, og ettersom 90% av vennene mine er derfra så har jeg lært meg et par gloser de siste årene. Kanskje jeg skal bytte dialekt? Kunne dere sett for dere meg som trønder? Hannj hoinn i bainn.

Visste dere at jeg har drømt om å skrive bok siden jeg var ungdom, for at læreren min fortalte meg at jeg burde bli forfatter? Jeg synes selv at jeg er veldig flink til å uttrykke meg skriftlig, og det var faktisk takket være denne læreren at jeg bare ble bedre og bedre. Vi var en såpass liten klasse at de kunne fokusere på styrkene til hver enkelt elev og jobbe med disse. Jeg er jo mye flinkere til å uttrykke meg skriftlig fremfor muntlig, og føler at jeg får sagt det på en mye bedre måte når jeg skriver. Jeg bare elsker så innmari mye å skrive.

Visste dere at jeg har holdt på med noen fra utlandet? Det var bare i noen uker, og tror nok ikke at den type avstandsforhold er noe for meg. Det var også utfordrende med kommunikasjon til tider.

Visste dere at jeg hater å snakke i telefonen med mindre det er jeg selv som ringer noen? Jeg setter ofte på flymodus bare for at jeg ikke har lyst til å kanskje måtte ta en telefon. Det som er litt morsomt er jo at om jeg for eksempel føler for å ringe noen så kan jeg snakke i timesvis, men om noen andre ringer meg så prøver jeg alt jeg kan for å kutte ned samtalen. Er det noe viktig eller alvorlig så er jeg selvfølgelig ikke sånn, men small talk er virkelig det verste jeg vet.

Visste dere at jeg alltid ser på serie samtidig som jeg jobber? Jeg hadde nok vært mer effektiv om jeg ikke hadde hatt “90 Days To Fiance” i bakgrunnen, men jeg klarer virkelig ikke å la være. Jeg synes det er skikkelig behagelig å ha litt lyd i bakgrunnen når jeg jobber.

Jeg husker enda første gangen jeg fikk vite at min daværende kjæreste hadde vært utro. Det var en helt jævlig følelse, og jeg byttet på å være sint, kvalm, lei meg og knust. Jeg hadde hatt en følelse på det i flere uker, men det var ikke før jeg hadde bevis at han faktisk innrømte hva som hadde skjedd. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det vrengte seg i hele kroppen min da han bekreftet at det var sant. Jeg var veldig ung på dette tidspunktet, men jeg var likevel overbevist om at det var han jeg skulle være sammen med for alltid.

Jeg tilga han, og det skjedde igjen, i tillegg til en gang etter der også. Jeg bestemte meg derfor for å ta hevn, så jeg var utro tilbake. Jeg husker at jeg var sikker på at det kom til å gi meg en slags fred at han skulle få kjenne på de følelsene jeg hadde satt med gang etter gang, men det ga meg absolutt ingenting. Ingenting annet enn at jeg følte meg som dritt dagen etter, og at jeg bare tok med enda flere problemer inn i et forhold som ikke fungerte fra før av. Som jeg skrev over her så var jeg veldig ung, og det er nok ikke på den måten jeg ville løst problemer den dag i dag. Er det noe jeg lærte av den hendelsen så var det for det første at jeg skulle ha nok respekt for meg selv til å forlate et slikt forhold igjen, og for det andre så lærte jeg at hevn aldri er løsningen på et problem.

Jeg husker enda at jeg synes at han var det verste menneske på jorden, men er det noe jeg har lært så er det at noen dårlige valg ikke gjør deg til et forferdelig menneske. Alle mennesker driter seg ut i løpet av livet, noen mer enn andre. Hadde vi aldri gjort feil så hadde vi heller aldri lært. Mange av de fineste og snilleste menneske jeg kjenner har gjort ting som ikke er greit, men det definerer ikke de som menneske av den grunn. Jeg har gjort mange feil i løpet av livet mitt og såret mennesker jeg absolutt ikke ønsket å såre, men jeg er ikke en kjip person. Jeg er bare et menneske.

Det må selvfølgelig være opp til hver enkelt person å bestemme hvilke handlinger man skal tilgi og ikke, og selv hadde jeg nok mest sannsynlig ikke ville fortsatt å være sammen med Morten om han hadde vært med noen andre. Poenget mitt er bare at et dårlig valg ikke hadde gjort Morten til et dårlig menneske, og jeg kan til tider stusse over hvordan vi snakker om mennesker som har vært utro. Jenter som kaller andre jenter for hore og løs, og gutter som får stemplet om å “være lik alle andre gutter”. Ikke alle gutter er drittsekker, og det er ikke en setning jeg er mer lei av å høre enn akkurat den. Jenter kan også være drittsekker, og jenter kan også være utro.

Hva er deres tanker rundt utroskap? Har du opplevd at noen har vært utro mot deg? Eller har du vært utro selv?

Som dere vet så gruer jeg meg til å fylle 25 år. Jeg bare vet hvor mange “halvveis til 50 år” kommentarer jeg kommer til å få, og kjenner ikke akkurat at det kommer til å være noe høydepunkt i livet. Ja, jeg overdramatiserer selvfølgelig litt, men jeg føler 25 år er en litt kjip alder. Det er liksom ikke det samme som da man ble 18 år og kunne dra på polet for aller første gang, det eneste du får når du fyller 25 år er en rekke påminnelser om at det bare er 25 år til du er 5o og “skal du ikke ha barn snart?“spørsmålet.

Siden jeg “gleder” meg så alt for mye til bursdagen min, så fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe sykt for å feire at jeg er halvveis til 50. Jeg samlet derfor jentene i en facebookgruppe å spurte om de var gira på å reise til Monaco i Mars. Siden jeg har de aller beste og mest spontane vennene, så endte vi altså med å BOOKE TUR TIL MONACO!! Jeg gikk fra å “grue” meg til bursdagen min, til å plutselig glede meg som en liten unge. Vi skal bare være der i tre dager, men vi har sjekket inn på et kjempefint hotell og skal ha en skikkelig jentetur.

Martine og jeg feiret jo bursdagen min i Monaco i år også, så kanskje vi skal gjøre dette til tidens morsomste tradisjon? Monaco er noe helt for seg selv, og det er virkelig et sted jeg anbefaler alle å reise. Jeg gleder meg i alle fall til å feire sammen med jentene mine, og denne gangen er vi 7 stykker som reiser sammen. Martine, Ine, Elise, Julie, Zelia og Stine er mine spontane girlzzz som skal være med på å feire meg <3 Jeg gleder meg SÅ mye.

Er det ikke rart å tenke på at det bare er litt over to uker til et nytt år? Jeg synes det er skremmende hvor fort tiden går, samtidig som at jeg synes det er morsomt å se tilbake på alt som har skjedd det siste året. Jeg hadde store forventinger til 2019, og selv om ikke alt gikk som jeg kanskje hadde planlagt og håpet på, så har det virkelig vært litt av et lærerikt år. Jeg startet med innspillingen til min første sesong med Bloggerne som har vært en drøm for meg veldig lenge. Bare at jeg fikk den muligheten blant så mange andre flinke bloggere som vi har her i Norge, er for meg helt sinnsykt. Jeg tar ingenting som en selvfølge, og må noen ganger sette meg ned å se tilbake for å virkelig forstå alt som skjer i livet mitt.

Jeg var også så heldig at jeg fikk oppleve fantastiske New York sammen med Ingrid, der vi også fikk oss noen nye venner fra Norge. Jeg hadde en helt amazing uke, og jeg tror virkelig ikke at jeg kunne startet det nye året på en bedre måte. Jeg reiste ikke til USA bare en gang dette året, men tre. Jeg var i LA sammen med Martine, Zelia og Rachel i mai, også dro vi en hel gjeng tilbake i Oktober for å feire Halloween. Vi hadde to helt fantastiske uker, og koste oss så mye sammen.

Morten og jeg kjøpte også vår første leilighet dette året, og endte med å flytte til Trondheim i slutten av mai. Selv om vi fikk en kjipt start med oversvømmelse på badet og ødelagte rør, så har vi virkelig klart å skape det til vårt hjem. Jeg går inn i leiligheten med et smil om munnen, og virkelig elsker hvor fint vi har fått det. Det er selvfølgelig mer som skal gjøres med leiligheten for å få den helt perfekt, men jeg er veldig fornøyd med resultatet hittil. Vi kjøpte oss også en bil sammen, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg kom til å være her for bare noen år tilbake. Jeg er veldig stolt over hva vi har klart de siste årene, og jeg er veldig spent på å se fortsettelsen.

Jeg tror ingen av oss hadde sett for oss at vi kom til å avslutte året med å bo i forskjellige byer, men noen ganger skjer det ting vi absolutt ikke hadde forventet. Selv om det ikke var spesielt enkelt at Morten skulle flytte, så er jeg helt sikker på at vi kommer til å vokse veldig som par. Jeg tror at vi har godt av å kjenne på savnet, ikke jobbe sammen og utvikle oss på hver vår måte. De nesten tre siste årene har vi gått samme vei, og det har til tider vært veldig utfordrende. Det å være i et offentlig forhold er mye verre enn hva jeg noen gang kunne forestilt meg, og det kan være slitsomt at mennesker som ikke kjenner oss skal fortelle hvordan vi skal leve. Vi har hittil klart oss gjennom hver eneste utfordring vi har møtt på, så jeg er veldig spent på hva det neste året har å by på <3 Jeg er i alle fall klar for nye utfordringer og muligheter.

Husk å abonner på YouTube-kanalen vår HER

Herreguuud så godt det føles å være tilbake i Tromsø 😍 Jeg tror faktisk ikke dere kan forstå hvor mye jeg har gledet meg til å komme hjem. Det eneste jeg har å klage på er at der er mørkt døgnet rundt, for utenom en time eller noe? Så jeg tror kanskje denne ferien kommer til å bli brukt til å ta igjen litt søvn, for det er ikke vits å kjempe imot kroppen akkurat nå. Som jeg har fortalt dere tidligere så er jeg en sånn person som blir ekstremt påvirket av mørketiden, og var konstant deppa, trøtt og hadde null energi da jeg bodde her. Heldigvis er det bare to uker, så jeg kan endelig ta igjen litt søvn og slappe av litt (om jeg klarer, lol)

Jeg var faktisk usikker på om jeg kom meg på flyet i går ettersom at Celine ikke var helt i form. Stakkars lille jenta mi har begynt å bli litt forkjølet, og jeg var livredd for å ta henne med på flyet i tilfelle hun skulle få noe problemer med pust. Jeg vet jo at mange flyselskaper har regler mot at enkelte hunderaser trenger veterinærattest for å kunne fly, og var derfor redd for at det kunne skje noe med henne om hun var forkjølet. Nå er ikke hunderasen til Celine på den lista, men dere vet hvor overbeskyttende jeg er. Jeg hadde aldri i livet tatt noen sjanser når det kommer til Celine, så jeg valgte derfor å få det sjekket opp før jeg satt meg på flyet. Pust, lunger og hjertet var helt fint, så jeg fikk heldigvis beskjed om at det ikke var noen grunn til bekymring.

Det hadde vært så kjipt om jeg ikke fikk reise hjem, og hadde det vært sånn at dyrelegen hadde anbefalt meg å ikke fly med Celine så hadde vi virkelig hatt den lengste reisen foran oss. Først måtte vi ha tatt toget til Bodø i går natt, overnattet der, også tatt BUSS fra Bodø til Tromsø. Reisen hadde tatt sånn 2 døgn, så jeg er evig takknemlig for at vi slapp det. Nå skal jeg komme meg en tur på trening, så skal jeg prøve å finne noen som kan hjelpe meg litt med bilder når jeg er her. Det er jo som sagt bare en time med lys, så her må man virkelig være effektive. Jeg må nok mest sannsynlig ta med meg flere outfits 😂Wish me luck.

Er det slutt mellom Morten og deg?
Jeg vet at jeg har svart på denne flere ganger før, men jeg får ikke inntrykket av at alle kanskje får det med seg siden jeg fortsetter å få samme spørsmålet hver eneste dag. Jeg sa til Stine i går at jeg holdt på å bli gal, og at jeg ikke forsto hvorfor enkelte ikke ville godta svaret vårt om at det ikke er slutt. Stine kom likevel med et viktig poeng i går som jeg til tider kan glemme, og det er at dere ikke kjenner meg eller Morten på den måten vennene og familien vår gjør. Dere ser oss ikke sammen, vet ikke hvordan forholdet vårt egentlig er eller hvordan vi har det. Jeg kan derfor forstå at mange kan tenke og tro at det er slutt nå som at han har flyttet til Oslo, og jeg snakker om å ta noen måneder i USA. Var det en ting som var viktig for meg da jeg bestemte meg for å gå inn i et nytt forhold så var det det at vi skulle gi hverandre frihet til å gjøre de tingene vi ønsket. Jeg skal ikke være et hinder for Morten, men heller en person som hjelper og heier på han. Det samme forventer jeg av han, og det er noe vi har vært flink til gjennom hele forholdet vårt.

Morten har sine egne drømmer og mål, og jeg har mine. Jeg synes det er viktig at vi ikke vil akkurat de samme tingene, slik at vi kan vokse sammen, men også hver for oss. Det hadde aldri falt meg inn å nekte Morten å ta en jobb han ønsker, samme som at han ikke ville nektet meg å gripe en mulighet. Jeg har lenge snakket om å bo i USA noen måneder, og føler nå at det endelig passer nå som Morten har flyttet til Oslo. Han støtter meg 100% i det, og det handler ikke om at vi har gjort det slutt. Det handler om at vi gir hverandre friheten til å gjøre hva som føles rett for oss. Vi har ingen barn som holder oss igjen, og vi er enda unge. Det er ikke noe mer komplisert enn det, og vi har ikke gjort det slutt. Vi har det veldig fint sammen, og det vi går igjennom akkurat nå har bare gjort forholdet vårt sterkere <3

Skal du flytte til Oslo?
Etter at Morten flyttet har jeg blitt sittende med en million spørsmål, og jeg har vært veldig frem og tilbake på hva jeg skal gjøre. Vi har jo akkurat kjøpt oss både leilighet og bil, så det er mange avgjørelser som må taes. Jeg kjente likevel at jeg begynte å bli gal av å tenke for mye på det, så vi har blitt enig om å bare ta en ting av gangen. Vi har litt som skal gjøres i leiligheten, så skal jeg ta mine tre måneder i USA, også må vi finne ut om vi skal leie ut, eller om jeg skal få meg en roomie, eller om vi skal selge. Jeg har vært inne på tanken om å få meg en roomie, det hadde jo vært veldig koselig? Jeg må uansett finne ut først om jeg skal være lengre i USA, bli værende her i Trondheim eller flytte til Oslo. Jeg skal i alle fall ikke forhaste meg på noe som helst, og bare ta en dag av gangen.

Som dere ser så valgte jeg å sette på extensions i går. Det hjelper ikke hvor mange mennesker som forteller meg at jeg er finere med kort hår, for det handler jo om hva jeg føler meg mest komfortabel med. Jeg misliker ikke det korte håret mitt, men jeg føler meg mer som meg selv nå. SOFIE IS BACK!!

I dag er endelig dagen her der jeg endelig skal reise hjem til Tromsø. Jeg tror ikke dere forstår hvor mye jeg har gledet meg, og hvor etterlengtet denne “ferien” har vært. Ikke bare gleder jeg meg til å være rundt mennesker igjen, men jeg skal virkelig bare fokusere på meg selv og mine. Jeg har allerede lagt masse morsomme planer sammen med vennene mine, og det skal bli så koselig å se mamma, søsken, tantebarn og besteforeldre igjen. Jeg gleder meg også skikkelig til å være i stallen sammen med hestene, og bare nyte de neste 14 dagene. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme i 2 uker, det må være veldig mange år siden.

Jeg har jo også brukt store deler av tiden min på å mislike å være i Tromsø, men når jeg endelig klarte å legge den siden bort så fikk jeg erfare hvor fantastisk det er der. Jeg er så heldig som kommer fra en så nydelig by, og at jeg har muligheten til å dra dit akkurat når jeg vil. Jeg var jo faktisk hjemme på nyttårsaften i fjor, men dette året skal jeg feire i Trondheim hjemme hos Elise. Det er mange år siden jeg var sammen med vennene mine i Trondheim, så det gleder jeg meg skikkelig til.

Det eneste jeg gruer meg til med denne reisen er at Celine er redd for å fly, så det kan til tider være ganske krevende å ha hun med når jeg også er redd for det samme, haha! Hun har også vært litt dårlig form de siste dagene, så jeg krysser fingrene for at flyturen går fint <3 Jeg har prøvd å ikke tenke så mye på det, men det er lettere sagt enn  gjort noen ganger. 

(OBS!! Er sterke bilder lengre ned i innlegget) Bali hadde lenge vært en drøm å reise til, og jeg var virkelig overlykkelig da Morten og jeg booket reise dit for snart to år siden. Googler man Bali så vil man se et ferieparadis og sjekker man Instagram så er det så mange kule steder der man kan dra for litt mat og bilder. Bali hadde mange fine sider, men det var noe helt annet å oppleve det i virkeligheten. Jeg er en sånn person som lett påvirkes av omstendighetene rundt meg, og klarer ikke å trives på steder der jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet.

Det var for det første helt grusomt å se boforholdene som veldig mange levde under, i tillegg til at det var så mye søppel i gatene, havet og ikke minst på stredene. Dyrevelferden var heller ikke noe særlig å skryte av, og jeg gråt nesten hver dag for jeg har aldri i mitt liv sett så mange hunder som har vært så syke. Heldigvis så har de en ganske stor organisasjon i Bali som heter Bawa. De gjør en helt fantastisk jobb med å hjelpe hjemløse dyr, og Morten og jeg var så heldig at vi fikk komme inn å hilse på noen av dyrene de hadde der. Det knuser hjertet mitt av å tenke på hvor mange dyr som lever under slike omstendigheter, og at det bare er kapasitet til å hjelpe noen av de. Er du en av de som skal reise til Bali, så kan du dra innom for å donere litt penger til en god sak.

 

Disse søtnosene fulgte etter meg hver eneste dag. De ble mine nye bestevenner 😭❤️

Jeg har virkelig ikke ord.. Hjertet mitt knuses like mye hver gang for disse hundene 😭

Det skal sies at jeg kjenner mange som likte å være på Bali, og som jeg skrev over her så fikk vi oppleve mye fantastisk der også. De har blant annet en helt unik natur, og maten der er virkelig kjempegod så det er absolutt ikke noe som Instagram lyver om, haha. Likevel så klarte jeg bare ikke å kose meg for at det var så utrolig mange inntrykk og opplevelser man måtte ta innover seg. Jeg tror likevel det er viktig å se hvordan det er andre steder i verden, sånn at vi kan få en skikkelig oppvekker over hvor heldige vi er. Det er nok mange som vil se på dette innlegget som litt random, men jeg kom over noen gamle bilder fra Bali, og fikk derfor lyst til å dele dette innlegget med dere. Jeg snakket jo også om det litt da jeg var på ferie der,  men ettersom at jeg får en del spørsmål om stedene jeg har reist til så tenker jeg at det kan være greit å snakke om både de positive, men også negative sidene. Jeg var i alle fall ikke forberedt på mye av det her, siden så mange bare hadde snakket om hvor fantastisk det er på Bali.

I går fikk jeg en DM på Instagram der det sto noe jeg allerede har fått høre så alt for mang ganger de siste årene, og det er at jeg har flat rumpe. Jeg har så lenge lurt på hvordan reaksjonene hadde vært om jeg hadde valgt å legge meg under kniven for å operere den “flate rumpa mi”. Det er jo åpenbart at mennesker som legger igjen sånne kommentarer vil få meg til å føle meg usikker, og det som er morsomt er at det mest sannsynlig er de samme menneskene som ville hatet meg for å gjøre noe med den.

Vi klager over at Instagram er fylt med opererte rumper, samtidig som vi kritiserer de som har en mindre rumpe. Jeg har hatt en liten rumpe så lenge jeg kan huske, og jeg ble alltid fortalt da jeg var liten at jeg hadde arvet rumpa til pappa. Pappa tullet med at rumpa og ryggen hans gikk i ett, og at jeg hadde vært så heldig å få genene hans. Det var ikke noe som plaget meg da og det er heller ikke noe som har plaget meg i voksen alder. Jeg har aldri hengt med på trenden med stor rumpe, og har aldri hatt noe problemer med hvordan jeg ser ut.

Likevel er det så mange mennesker der ute som prøver å fortelle meg at jeg ikke er bra nok. Nesten hver eneste gang jeg legger ut et bilde i bikini der rumpa er synlig så tikker kommentarene inn. Samtidig som at vi snakker ned om de som har valgt å legge seg under kniven, og forteller hvilket press det skaper. Vi etterlyser det naturlige, irriterer oss over alle influencerne som har operert og heier på de som snakker ned om operasjoner. Det er vel likevel bedre med dobbeltmoral, fremfor ingen moral? 😜

Det som irriterer meg mest er at kommentarene har begynt å gå innpå meg. Når så mange forskjellige mennesker forteller deg den samme tingen, er det kanskje ikke så rart at man noen ganger kan føle på usikkerheten. Jeg har aldri hatt problemer med hvordan rumpa mi ser ut, samtidig som at jeg har begynt å kvie meg for å legge ut bilder der jeg vet at sånne kommentarer kan tikke inn. Ikke for at jeg selv har noe i mot hvordan jeg ser ut, men for at andre der ute prøver å få meg til å mislike noe ved eget utseendet. Det er aldri greit å kommentere dritt om andres utseendet, og jeg kjenner i alle fall at jeg har fått skikkelig nok nå. Det er virkelig ikke sånn at jeg skal føle noe skam for hvordan jeg ser ut.