I går fikk jeg et spørsmål om hva jeg gjør om jeg føler meg dårlig etter å ha vært på Instagram. Svaret mitt er så enkelt som at jeg trykker på unfollow hver gang jeg føler at jeg ikke får noe godt ut av det. Det trenger nødvendigvis ikke å være på grunn av at vedkommende har gjort noe galt, men mer på grunn av min egen usikkerhet. Vi mennesker er jo dessverre alt for flinke til å sammenligne oss med andre, noe som egentlig bare er veldig trist. Spesielt med tanke på at mye av det vi ser på Instagram bare er falskt. 

Det er skummelt å se hvor mange som faktisk redigerer bildene sine før de legges ut. Nå snakker jeg ikke om noen filter her og der, men den ekstreme redigeringen som får deg til å se ut som en annen person. Så sitter det noen andre å sammenligner seg selv med bilder som ikke ligner virkeligheten. Selv om jeg egentlig elsker Instagram, så er det likevel ting som dette som har fått meg til å bruke det mindre. Jeg har jo nesten trykket unfollow på alle jeg ikke kjenner, rett og slett for at det har vist seg at mange av de jeg følger har redigert bildene sine til det ekstreme. 

Personlig så bryr jeg meg ikke så veldig hva andre velger å gjøre, men jeg orker bare ikke å være en del av det om det gir mening? Jeg har et ansvar over meg selv, og er det noe som får meg til å føle meg dårlig så fjerner jeg meg fra situasjonen. Jeg vil følge de som gir meg inspirasjon, ikke det motsatte. Vi må også huske å minne oss selv på at vi ER bra nok, og at det vi møter daglig på internett ikke alltid er virkeligheten ♥

Det er bare to dager til jeg reiser hjem i dag, og jeg kjenner ikke akkurat at jeg gleder meg. Det skal selvfølgelig bli godt å komme hjem til Morten og Celine igjen, men som vanlig så føler jeg meg virkelig ikke klar for å reise herfra. Jeg har hatt det så utrolig bra denne reisen, noe jeg virkelig trengte etter en veldig tøff vinter. 

Jeg brukte store deler av vinteren på å være sint over at enkelte ting hadde skjedd meg meg, men nå som jeg har fått det på avstand så er jeg veldig glad for at det skjedde. Er det en ting jeg virkelig har lært så er det at det alltid kommer noe godt ut av det som har vært vondt, og at du vokser ekstremt mye som menneskene på nedturene. Jeg er jo veldig dårlig til å snakke om hvordan jeg har det, så jeg går gjerne å bygger opp ting over tid slik at alt kommer ut på en gang. Alle som kjenner meg godt vet at det er sånn jeg fungerer, men så fikk jeg virkelig erfare hvor viktig det er å faktisk snakke med noen om det som er vondt. 

I fjor sommer så skjedde det noe på privaten som var veldig veldig tøft for meg. Jeg blir kvalm av å bare skrive dette, for det er kanskje en av de vanskeligste valgene jeg har tatt. Jeg latet som at det ikke var noe stress til menneskene rundt meg, men sannheten var at jeg gråt nesten hver kveld i flere uker. Jeg hadde det helt jævlig, og jeg jobbet så hardt for at det skulle forsvinne. Jeg klarte å glemme det litt, men det kom alltid tilbake. Jeg klarte heldigvis å åpne meg opp til slutt, og det å ha noen å snakke med var virkelig redningen. 

Det hjalp heller ikke med alt fokuset som var rundt 22.juli, for det dro meg virkelig tilbake i tid. Det var plutselig over alt, til og med her i Los Angeles. De hadde store plakater som reklamerte for den nye filmen som skulle komme, så det jeg hadde prøvd å løpe fra i mange år tok meg plutselig igjen. Jeg har aldri snakket ordentlig med noen om det som skjedde der og hvordan jeg har hatt det i ettertid, så det å plutselig få kastet det over seg 7 år senere var veldig tøft. Jeg traff virkelig bunnen, og det var skikkelig skremmende. 

Selv om det var helt jævlig der og da, så er jeg likevel så takknemlig for at det skjedde. Mange vil nok tenke at jeg er rar som var takknemlig for noe sånt, men dere aner ikke hvor mye jeg lærte på denne nedturen. Jeg forsto endelig at jeg faktisk trengte hjelp, og at jeg ikke bare kunne late som at enkelte hendelser aldri hadde skjedd. Jeg forsto endelig alvoret, og tok tak i det som plaget meg. 

Jeg kan derfor med hånden på hjerte si at jeg har det SÅ bra nå. Jeg har vokst så mye som person det siste året, og jeg er lykkeligere enn noen gang. Jeg begynner endelig å føle meg som Sofie igjen, noe som er så utrolig deilig. Jeg har virkelig hatt verdens beste ferie her i LA sammen med jentene, så jeg har ingenting å klage på. Jeg er bare så lykkelig og takknemlig for alt jeg har i livet mitt ♥

Yes Hello, its me Morten

Sofie mener jeg koser meg for mye hjemme alene at hun måtte plage meg med et gjesteinnlegg, der jeg forteller hva jeg holder på med her hjemme. Tar utfordringen på stak arm, siden jeg egentlig er Norges beste bloggen, sånn egentlig. Har bare ikke blomstret helt ennå, bare gi meg litt tid. Når har Sofie snart vært borte i to uker, så hva gjør jeg egentlig når min kjære housewife er long gone?

Rett etter hun dro kom mamma og pappa på besøk, så det bar veldig koselig. Ser dem ikke så ofte så at de tar seg tid til å komme ned til storbyen setter jeg stor pris på. De var her nesten en hel uke, så vi hadde tid til å gjøre mye. Vi har vært på museum, og vet verste av alt! Var at det va litt spennene også! Bare et pitte lite tegn på at man begynner å bli voksen :(((((( I hvert fall så jeg vært skikkelig turist i egen by. Nå som de har dratt tilbake til Bodø tenkte jeg at jeg skulle teste ut Game Of Thrones, siden alle bare WÆÆÆÆOW DET ER HELT SYYYYKT BRA!!!!!  Men vet du va? De lyver as! Har presset meg gjennom tre sesonger nå, og det er helt rævva dårlig. Det er tid jeg aldri får tilbake. Ser heller på Our Planet eller hva den heter på Netflix. Ellers gjør jeg ikke så mye, drar i litt møter, jobber litt med noen prosjekter, svarer på mails, lager noe mat, går tur med Celine, leker med Celine, mater Celine, Koser med Celine, Ser på Celine, og sover med Celine. Når skal jeg spise ferdig frokosten og komme meg på trening, jeg trener litt også oppi alt dette her.  Så ja, det var det. Tror jeg. Skjønner ikke hvordan Sofie ikke blir tom for ord når hun skal skrive så mye hver dag. Klapp på skulderen til min kjære housewife.

Her er et bilde av meg og barnet mitt!

IM OUT. 

spør i kommentarfeltet om det er noe dere lurer på

Er det noen som husker hva Martine og jeg skal i dag??? VI SKAL PÅ KONSERTEN TIL ARIANA GRANDE♥♥ Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor utrolig mye jeg gleder meg, tenk at jeg endelig skal få se henne live. Vi skal sitte ganske langt bak da, for billettene her var tydeligvis veldig dyre. Martine og jeg betalte litt over 1000 kroner for golden circle på konserten hennes hjemme i Norge, men her koster det 20.000 kroner. Det er greit at jeg digger henne, men jeg hadde aldri betalt så mye for en billett. Det er også utrolig behagelig å sitte, så slipper vi på bli presset rundt i en gigantisk folkemengde. 

Jeg lover at jeg skal gi dere en oppdatering på hvordan det var, og om hun er flink på scenen. Det er så utrolig mange artister som suger på scenen. La oss ikke glemme Justin Bieber sin opptreden for noen år tilbake, det er faktisk noe av det verste jeg har vært med på. Jeg tror han hadde godt av å ta seg en pause for si det sånn. 

Se hvor mye jeg har forandret meg på nesten et år haha!

Jeg tenker veldig ofte fint om andre mennesker, men jeg er dessverre en sånn person som er dårlig til gi andre komplimenter. Jeg vet ikke hva det er, det er bare noe inni meg som får meg til å tenke at det er flaut/kleint. Det er jo egentlig helt latterlig, for det er jo faktisk ikke noe som er finere enn å få høre hvor bra man er. 

Jeg tenkte derfor at jeg ville gi litt skryt til Nina, for herregud for ei rå dame hun er. Hun er så utrolig arbeidsom, selvstendig og reflektert. Det er faktisk lenge siden jeg har møtt en som står på så mye som henne, noe jeg virkelig synes hun fortjener skryt for. Jeg synes også det er fint å se hvor utrolig tøff hun er, for jeg tror ikke halvparten av oss hadde turt 20% av det hun har gjort. Dere vet jo for eksempel hvor lenge jeg har snakket om å flytte til Los Angeles, men grunnen til at jeg ikke gjør det er jo for at jeg er livredd for å være uten familie og venner. Nina gikk med de samme drømmene som meg, forskjellen på oss to er at hun faktisk gjorde noe med det. 

Jeg synes bare det er så utrolig inspirerende med mennesker som følger drømmene deres, uansett hvor skummelt det måtte være. Jeg er selv veldig flink til å gå etter drømmene mine, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg får bare ta til meg alt av tips og triks mens jeg er her, og plutselig en dag så vil det være jeg som virkelig går 100% inn for å gjøre alt jeg ønsker. Det er litt morsomt at jeg synes det å flytte virker så skummelt, samtidig som at jeg hadde null problemer med å være med på Paradise Hotel haha! Jeg vet ikke med dere, men spør du meg så høres sistnevnte mye mer skummelt ut. Du blir tross alt flydd til andre siden av jorda uten tilgang på mobil med totalt fremmende mennesker, men det er tydeligvis ikke så skummelt som å flytte bort noen måneder haha. 

Se hva jentene klarte å tvinge meg med på i går…. haha! En liten funfact; jeg liker ingenting som går på hjul (utenom bil). Det tok mange år før jeg følte meg trygg på sykle, og jeg unngår det enda med mindre jeg skal ta fine bilder på Santa Monica hehe. Dere kan derfor tro jeg var skeptisk da jentene skulle ha meg til å gå på rulleskøyter. Jeg prøvde det en gang som barn, og ble livredd etter at jeg falt å slo meg skikkelig. Jeg husker at jeg bestemte meg for å aldri prøve det igjen, men det er underlig hva litt gruppepress kan gjøre med deg. 

Jeg kjenner likevel at jeg er glad for at jeg gikk ut av komfortsonen min, for herregud så morsomt og ikke minst komisk det var. Jeg tror alle de som befant seg på Santa Monica i dag fikk seg litt av et humoristisk syn, så det er jo bare bra at jeg kan bidra til å gjøre andre sin dag litt bedre haha. Jeg tror nok ikke at det er noe jeg kommer til å gjøre hver gang jeg er her, men det er definitiv noe jeg vil prøve igjen. 

Jeg får veldig mye spørsmål om hvorfor jeg ikke blogger og deler bilder av familie slik at dere kan bli bedre kjent med de. Jeg bestemte meg derfor for å skrive et innlegg om det, for det ser ikke ut som alle får det med seg bare ved at jeg svarer på kommentarer. Først må jeg vel starte med å si at det ikke er noe dramatisk, og at jeg elsker den fantastiske, men også rare familien min. 

Forklaringen er så enkel som at jeg har mange som ikke ønsker å være i det offentlige, så det er jo noe jeg selvfølgelig må respektere. Jeg har jo alltid elsket å dele med andre, men alle er ikke lik meg. Jeg vil vel kanskje si at 90% av familien min  er veldig ulik meg, for de fleste trives best bak kamera haha. 

Vi er jo 7 søsken med meg, og det er kun to av de som er komfortabel med å deles på bloggen. Det er derfor ingenting mer dramatisk enn det. Dere skal få bli bedre kjent med mamma etterhvert, noe jeg tror dere vil like. Mamma er virkelig verdens herligste dame, og hun er ganske morsom når hun ikke blir stresset over kameraet haha!

– At jeg ikke takler at vennene mine har flere venninner enn meg
Jeg synes at denne er veldig morsom med tanke på hvor mange forskjellige vennegjenger jeg har haha. Jeg tror de aller fleste forstår at jeg ikke bryr meg om at mine venninner får seg andre venner. 

– At både Morten og jeg har vært på Tinder gjentatte ganger under forholdet vårt. 
Ingen av oss har eller bruker Tinder, noe vi åpenbart heller ikke har behov for haha. Morten og jeg var inne på hans bruker for et år tilbake da vi prøvde å finne igjen matchen vår. Kontoen hans ble aktivert igjen, og jeg tror det er derfor noen fikk han opp en liten periode. 

– At jeg redigerte puppene mine større før jeg var med på Pærra. 
Det stemmer ikke. Grunnen til at puppene mine er mindre nå enn hva de var før er på grunn av at jeg gikk ned en del i vekt da jeg begynte med bikini fitness. Det nærmeste jeg kommer til å ha jukset om størrelsen på puppene mine var da jeg var 13 år gammel å puttet sokker i bhen haha. 

– At jeg er overlegen på byen. 
Det kan vel delvis stemme. Det er jo selvfølgelig ikke noe jeg gjør med vilje, for kommer noen bort til meg så er jeg selvfølgelig imøtekommende. Jeg er jo også ute sammen med vennene mine, så det er ikke sånn at jeg oppsøker fremmende, noe kanskje du heller ikke gjør? Jeg ser jo også dessverre kjempesur ut om jeg ikke smiler, så det kan vel kanskje være derfor noen oppfatter meg slik. 

– At jeg har mistet kontakt med nesten alle vennene mine fra Trondheim. 
Det er selvfølgelig noen jeg har mistet kontakt med, men hadde det vært “nesten alle” så hadde jeg aldri flyttet tilbake haha. Jeg flytter jo dit for at jeg ønsker å være nærmere mine bestiser. 

– At jeg søkte på Paradise Hotel tre ganger før jeg fikk være med. 
“Jeg” har søkt to ganger. Den første gangen var det en venninne av meg som sendte inn søknad uten at jeg visste om det, men andre gangen så gjorde jeg det selv. Jeg var jo i et forhold da jeg fikk den første telefonen i 2015, så det var åpenbart ikke jeg som søkte haha.

– At jeg ikke liker foreldrene til Morten og motsatt. 
Foreldrene til Morten er umulig å ikke like, så det stemmer overhodet ikke. Jeg går kjempegodt overens med de, og er veldig glade for at han har så fine foreldre! 

– At Ingrid og jeg reiste på ferie sammen for å late som at vi var gode venner
Denne er så utrolig morsom, for hvorfor i alle dager skulle jeg ha orket å brukt penger på en ferie jeg egentlig ikke hadde hatt lyst å være på? Vi reiste sammen for at vi ER gode venner! Jeg digger Ingrid, og vi hadde virkelig verdens koseligste tur sammen <3

Reklame | annonselenker Nelly

Genser. HER / Lignende sykkelshorts. HER

Det er vel nesten umulig at dere ikke har fått med dere at Martine og jeg var på Universal i går? Vi var veldig aktive med å oppdatere stories, så jeg regner med at de aller fleste så hvor vi befant oss. Som dere også vet så har jeg vært der hver eneste gang jeg har reist hit, og det er av god grunn. Jeg tror ikke dere kan forstå hvor utrolig morsomt det er der, og hvor mye energi og glede du får. Martine og jeg gjorde ikke annet enn å gå rundt å le for at vi hadde det så gøy.

Det var også mye morsommere nå enn hva det har vært de andre gangene. Jeg har vært veldig uheldig med å komme på tidspunkt der mange av karusellene har vært stengt, men nå var nesten alle åpen. Jeg lurer virkelig på om jeg noen gang kommer til å vokse fra meg gleden av å ta karuseller haha. Skal jeg være helt ærlig så tviler jeg sterkt, så jeg får derfor bare håpe at jeg får barn som vil elske det. Ellers ser dere sikkert meg sikkert foran på express køa på Tusenfryd om 60 år. 

I går satt Martine og jeg å bladde gjennom gamle bilder på Facebook, og det var da jeg kom over noen bilder av Zelia og meg haha. Er det noen som virkelig har forandret seg de siste årene, så er det oss to. Jeg tenkte derfor at jeg skulle ha en liten throwback til dere haha.

Disse bildene er fra 2014, så om noen lurer på hvor mye det er mulig å forandre seg på fem år så har dere svaret. Jeg synes helt ærlig at vi ser ut som to helt forskjellige personer. Ja, vi ser selvfølgelig at det er oss, men personlig så synes jeg forandringen er stor. Det blir utrolig morsomt å se hvordan vi ser ut om fem nye år. Jeg gleder meg!