I dag våknet jeg opp med litt blandede følelser for denne uken. Det er bare noen timer til bloggerne lander i Tromsø og at jeg skal blottlegge sjelen min på TV. Det er ikke det at jeg gruer meg, men jeg synes selvfølgelig det er litt skummelt. Det er vel kanskje lett å tenke at dere kjenner meg etter å ha fulgt meg i over to år, men som jeg har sagt tidligere så er det mye mer bak. Dere kjenner meg selvfølgelig, men det er fortsatt mye dere ikke vet.
Det var så ille at jeg tryglet mamma om at vi måtte flytte, jeg følte at jeg ikke klarte mer. Det tok meg mange år før jeg klarte å føle en slags tilhørighet til Tromsø igjen, og jeg gikk i mange år å virkelig hatet alt som hadde med Tromsø å gjøre. Jeg brukte også store deler av barndommen min på å være flau over at vi ikke hadde like mye penger som vennene mine. Flau over at mamma ikke hadde lappen sånn at vi måtte busse over alt. Flau over at jeg måtte sitte på bussen sammen med mamma og at vennene mine så at vi ikke hadde bil. Flau over at jeg delte soverom med mamma til jeg var tenåring for at vi ikke hadde råd til noe annet. Flau over at vi ikke fikk flatskjerm TV da alle andre fikk det.
Jeg får lyst til å gråte når jeg skriver disse tingene, for jeg skammer meg over at jeg noen gang følte det sånn. Jeg skammer meg over at fokuset mitt var et annet sted enn hvor det burde være. Jeg hadde verdens beste mamma, men likevel så var det skammen over å ikke ha penger som tok fokuset mitt. Jeg vet likevel ikke om jeg kan klandre meg selv, for jeg var bare et barn. Det er tøft å være barn, og man bryr seg mer og er mer sårbar enn hva man er som voksen. Mamma og jeg tar fortsatt bussen sammen den dag i dag, men det er absolutt ikke noe jeg føler noe skam over nå. And hey, hvor miljøvennlig er ikke vi? 😉
Dere skal få høre meg snakke en annen dialekt, få se hvor jeg kommer fra og hvor jeg er oppvokst. Gårdsjenta som måket hestebæsj hver dag sitter nå her noen år senere å blogger. Livet mitt har virkelig forandret seg, men jeg vil likevel alltid være den jenta jeg var da jeg vokste opp. Jeg har kanskje prøvd å rømme fra det, men nå skal jeg altså åpne meg opp og dele med dere. Selv om jeg synes det er litt skremmende, så er jeg helt sikker på at det kommer til å bli veldig fint, og ikke minst ekte.



































































